Nyheter - Neil Armstrong hjalp forskerne å løse månemysteriet

 

Neil Armstrong hjalp forskerne å løse månemysteriet

Fredag 3. november besøker Neil Armstrong Norge. Armstrong var det første menneske som satte sin fot på Månen og lagde dermed de første fotavtrykkene på et annet himmellegeme. Månefarerne bragte med seg 382 kg med unike steinprøver fra Månen. Disse overbeviste forskerne om at Månen ble til som følge av den kanskje største kollisjonen som har forekommet i Solsystemet!

 

av: Knut Jørgen Røed Ødegaard

Gigantkollisjonen som var starten på dramatikken som førte til at Månen ble dannet. Klikk på illustrasjonen for full oppløsning.
Illustrasjon: ESA

Månen ble første gang besøkt av et romfartøy i 1959 da den ubemannede sovjetrussiske sonden Luna kræsjet der. Den 20. juli 1969 fulgte hele verden med i den største spenning da landingsmodulen til Apollo 11, Eagle, satte sine føtter ned i Stillhetens Hav. Kort tid etter kom Neil Armstrong og Buzz Aldrin ut og satte de første menneskelige fotavtrykkene på dette golde himmellegemet. På denne månespaserturen samlet de 21,55 kg med steinprøver.

Tilsammen på måneferdene ble 382 kg med månemateriale bragt til Jorden. Forskernes analyser av steinene gav oss en helt ny forståelse av Månen og hvordan den har oppstått. Alderen på steinene var fra 3 og 4,6 milliarder år, mens de eldste steinene på Jorden er omkring 3 milliarder år.

Steinprøvene gav et dramatisk bevis for at Månen ble til gjennom en voldsom planetkollisjon tidlig i Solsystemets historie. Også jordkloden ble fullstendig forandret av dette kræsjet.

Da Solsystemet ble til for 4,6 milliarder år siden for store og små planetdeler rundt omkring og kolliderte med hverandre. De største av disse planetesimalene overlevde og ble til dagens planeter. De vokste på bekostning av de mindre objektene.

For 4,5 milliarder år siden ble Jorden truffet av et objekt på størrelse med Mars. I løpet av to kollisjoner forsvant denne søsterplaneten vår og etterlot Månen.
Illustrasjon: NASA

 

PLANETER PÅ AVVEIE

Selv 100 millioner år etter fantes det en rekke store objekter uten "sikre" baner i Solsystemet. Slike objekter er før eller senere dømt til å kollidere med planeter.

Et slikt objekt, omtrent på størrelse med Mars, kolliderte med Jorden ca. 100 millioner år etter at den var blitt til. Objektet, som har blitt kalt Theia - Jordens søsterplanet - traff Jorden på siden. Den strøk nærmest forbi og tok med seg den ene siden av vår planet. Theia var omtrent på størrelse med Mars slik den er i dag. Den innkommende planeten ble selv helt pulverisert.

Simuleringer på store datamaskiner viser at prosjektilobjektet ble sprayet (!) utover i en skur av biter som gikk i baner rundt Jorden. Men i løpet av få timer samlet mye av dette materialet seg til en stor klump som på nytt kræsjet inn i jordoverflaten. Det var altså to kjempekollisjoner med noen få timers mellomrom!

Objektet som traff Jorden ble helt ødelagt. Mesteparten av objektet falt ned på Jorden (for tredje gang!) og ble en del av vår planet. Dette var Jordens siste hovedkomponent.

AVI-film (3 MB) som viser kollisjonen mellom Theia og Jorden

AVI-film (3 MB) som viser kollisjonen mellom Theia og Jorden samt temperaturene som oppstår

 

MÅNEN SAMLER SEG

Omtrent 10% av massen ble spredd ut i en glødende skive rundt Jorden. Den var en brennhet variant av Saturns ringer. Månen ble dannet av materiale fra denne skiven i løpet noen tiår.

Månen var 15 ganger nærmere Jorden enn den er nå. Hvis vi hadde kunnet stå på jordoverflaten, ville Månen sett 15 ganger større ut enn den gjør i dag. Det ville vært litt av et syn!

På mange måter var dette "T=0", det var her vår jordiske klokke startet å tikke. Alle geologiske spor fra før nedslaget ble visket ut av kollisjonene. Jorden smeltet trolig ned til 1000 kilometers dybde på grunn av varmen fra nedslagene. Hele vår planet var altså dekket av et rødglødende, sydende og kokende lavahav.

Månen ble til etter at et kjempeobjekt hadde kollidert med Jorden.
Foto: NASA

 

KJEMISKE SPOR

Ørsmå korn som kalles kalsium-aluminumrike inklusjoner er funnet i kometstøv. Disse antas å være de eldste overlevende bitene i fast form av skyen av støv og gass som en gang omkranset Solen. Planetene ble til av denne skyen.

Bitene er datert til 4,566 milliarder år (pluss/minus 2 millioner år). Man vet fortsatt ikke eksakt når Månen ble til, men det må ha skjedd helt på slutten av prosessen som laget planetene. Denne prosessen kan ha tatt opptil 100 millioner år (se også egen sak under).

Merkelig nok viser forskning på de kjemiske sporene hendelsene etterlot at Jorden kolliderte med en tvillingplanet. Forskerne kaller den Theia etter moren til Månen i gresk mytologi.

 

MAGMAHAV

Detaljer i den kjemiske sammensetningen til Månen viser at den på mange måter er nesten identisk med Jorden, selv om den nesten utelukkende ble dannet av rester fra prosjektilplaneten.

Solvarmen gjorde at den kjemiske sammensetningen var ganske forskjellig i de indre og de ytre delene av Solsystemet. Theia må derfor ha blitt dannet i nesten samme bane som Jorden.

Kollisjonen som ødela vår tvilling og skapte Månen gav også Jorden et spinn som gjør at døgnet i dag er 24 timer. Rotasjonen blander atmosfæren akkurat passe slik at nesten ingen deler av jordkloden er for varm eller for kald for liv.

Månen virker også som en motvekt som stabiliserer Jordens skrå akse (en heller 23,5 grader). Helningen skaper årstidene.

De sydende magmahavene ble trolig opphavet til dagens hav som også er en forutsetning for et stabilt klima og for liv.

Denne gigantkollisjonen er et hovedtema i boken Bang! Der kan du lese mer om dette, se forbløffende illustrasjoner og følge bildeserier som viser hva som skjedde.

 

LES MER:

BBC

Slik ble Jorden og Månen til

 

 

PRESSEKONTAKT:

Knut Jørgen Røed Ødegaard
Astronom

Telefon: 992 77 172 (mobil)
Epost: knutjo@astro.uio.no

 

Opprettet 01.11.06, oppdatert 01.11.06 av Knut Jørgen Røed Ødegaard
Adresse: knutjo@astro.uio.no